Åjada. De finnes... i bøtte og spann!! I alle fall føles det slik idag.
Jeg kom nettopp hjem etter å ha kjørt datteren mi på 11 år på turntrening. Og idag fulgte jeg henne inn også, noe jeg faktisk normalt ikke gjør da jeg anser henne som meget kapabel tel å klare å komme seg inn dit, ta av seg ytterjakken og kaste seg i treningen helt på egen hånd. Men jeg måtte inn idag for å betale for en tur hun skal være med på, så da gikk jeg inn dit, på egenhånd. Hun vil helst gå alene og helst ikke "vite av meg"..
Der sett dem... på rekke og rad.. alle "fotball-mammaene" Soccer-mums, eller i dette tilfellet; Turn-mammaene!! Slett ikkje alle, så langt skal æ ikkje gå, men der e en gjeng som slit benkan uka etter uka.
Bevares, det e en koselig gjeng mødre og en sjelden gang, en far... som æ godt kan både prate og flire med.. men ikkje time etter time liksom...
Det e no en ting! Men en anna ting e: Ikkje døm mæ førr at æ faktisk velge å kjøre hjem igjen, ikkje send mæ blikk som sir nåkka om mine egenskapa som mor! Da blir æ provosert!
Æ sir ikkje at de her damen leve livan sine gjennom ungan, som nok e tilfelle i USA, (der kjøring og henting av unga etterhvert e blitt en livsstil førr mange mødre), men at dem bruke mye tid på ungan sine treninge e nok ikkje overdrevent! Og æ dømme ingen førr det heller!
Æ e engasjert i dattra mi æ også! Veldig engasjert faktisk! Og æ anser mæ sjøl som ei god mor førr ho, uten at æ treng å slite benkan 2 ganga i uka!
Æ e på absolutt alle oppvisninge og konkurransa, æ kjøre og hente, både ho og etpar venninne, kafebetjent under oppvisninge, loddsalg, foreldremøta... you name it!
Men treningen får ho ha førr sæ sjøl...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar