ABC i ord og bilder, runde 2: Ø

Snart ferdig med denne runden av Petunias ABC-blogg. Det er klart for den nest siste bokstaven i alfabetet: Ø.
Det betyr at Ølhallen i Tromsø står for tur til å bli presentert i bloggen min.

Ølhallen ble etablert 29. februar 1928!! og ligger i kjelleren på Macks bryggeri, verdens nordligste bryggeri, etablert i 1877.


Da direktør Lauritz Bredrup den 30. september 1927 søkte om å få åpne et lokale, hvor folk kunne få nyte sitt øl på en anstendig måte, ante han ikke at Ølhallen i Tromsø skulle bli en av Tromsøs største turistattraksjoner.

Plasseringen av Ølhallen var allerede gitt i bevillingssøknaden. Den nordøstre del av kjelleren i kontorbygningen som tidligere hadde vært en av ølkjellerne, skulle benyttes til dette. Lokalet var meget spartansk innredet. I den søndre enden av lokalet var selve utskjenkingen. Bordene var ca 80 x 80 cm i firkant, omgitt av helt vanlige fabrikklagde kjøkkenstoler som hadde kostet kr 1,25 pr stk.
Et sted hvor "folk kan sitte inne og drikke og nyte sitt øl under kontroll" ble Ølhallen snart. Men dette med "folk" var nok ikke ment på den måten vi bruker uttrykket i dag. Kvinner var helt utenkelig på gamle dagers Ølhall. Ølhallen ble nesten et "hellig" sted. Et sted hvor du ikke lot deg forstyrre verken av butikk eller kjerring. Hadde man først gått inn på Ølhallen måtte man få nyte sitt øl. Selvsagt dukket det opp presserende ærender hvor man måtte ha en underskrift, et ord eller en mynt fra en Ølhallbesøkende, men da fikk fruentimmerne pent ta oppstilling utenfor Ølhallen og så vente til en ny besøkende kom for å gå inn. Da kunne man sende beskjed til "han Amandus om at kjerringa måtte ha penger for å betale han Knudsen fra forrige uke", eller annet. Så måtte man bare håpe at han Amandus kunne ta seg en tur ut.
Det var en uskreven lov fra starten om at kvinner ikke hadde adgang til dette stedet. Det hendte nok at en eller annen nysgjerrig kvinne stakk hodet innenfor døren, men de blikkene hun omgående fikk fra det mannlige klientellet levnet ingen tvil om at her gjaldt det å trekke seg tilbake raskt.


Ved moderniseringen i 1970-71 var man nødt til å gjøre noe, men Ølhallens mannlige klientell ville ikke høre snakk om noe dametoalett. Det ville for alltid ødelegge Ølhallen som fristed hevdet mange. Men ledelsen fant på råd; man bygget et helt nytt herretoalett, det hadde ingen noe imot. Og så, når det var vel mottatt lot damene få det gamle herretoalettet. - Og det har de fortsatt i dag. Mange var nok fortsatt skeptiske til dette tiltaket, men besøkene økte betydelig, så Ølhallen fikk en ny renessanse.